Frå gamle «segner» sies det at før svartedauen var det en stor bygd her rundt Stordals-vatnet, men at ingen mennesker overlevet. Her er mange navn som vitner om bosetting: slike som Mustangen, Husebotten og Dusinvoll. På Treet kan en finne grunnmurer med inngjerder for eiendommer.
Først på 1700-tallet skal det være en som hette Hans som ryddet og bygget seg hus. Det fins ingen dokument på dette, så det kan ikke bevises. Men i gamle segner fins det ofte en kjerne av sannhet. På den tiden kom også folk frå Ikjefjorden, Østerbø, sørover til Stordalsvatnet med stølsdrift. Denne Hans la ofte i strid med østerbøingene, for buskapen deres kom inn på hans beitemarker. Det synes som om det var et «ingenmannsland», og de som bodde der, hevdet sin rett.
Frå 1855 ble det mellom Østerbø og Stordal/Fosse-bruket opprettet en kontrakt, men Hans sine arvinger overtok ikke dette bruket. Det ble liggende øde og brukt som beitemark.
Året 1868 hadde Rasmus (Steine ) Matre sittet på bruket i 24 år, han flyttet og bosatte seg senere i Gulen ( derfor etternavnet Steine ). De første som da overtok i Stordalen, var mine besteforeldre, Sjur Olsen frå Søre-Kvinge og Marta Trondsdatter frå Kvingedalen. Min bestefar fikk høre at bruket i Stordalen var ledig og flyttet dit (Festesetel 20.5 1870 etter Masfjordboka ). De kom til små kår for de kunne ikke ha mer enn 4 kyr, 2 ungfe og 8 sauer. Men med utslått gikk det bra, og de hadde gode sommerbeiter.
Sæterdriften var i Bukkedalen. Bestefar levde bare 8 år etter at de hadde overtatt bruket i Stordalen. Bestemor ble derfor tidlig enke. Hun satt igjen med fire barn: Søren 10 år, Torgeir 7 år, Gjertrud 2 år og sist Ola l år. De første år måtte hun leie hjelp i slåttonna. Med stort pågangsmot, og ikke minst slit og nøysomhet, klarte hun seg. Hun måtte spinne, veve og strikke for å få klær til barna. Det ikke dagen strakk til, måtte gjøres i de stille nattetimer.
Min far, Torgeir og min mor, Karen, overtok bruket året 1896. Far reiste som maskinist, men måtte avbryte sin utdannelse siden hans eldste bror Søren, og kona, ikke ville ta seg av gården. Bestemor var da utslitt og klarte ikke mer. Far ville ikke at eiendommen skulle gå til fremmede, så han reiste hjem. På den tid var det bare kløvvei til Matre. Senere ble det «dugnad» av alle oppsitterne, og det ble kjørevei til Fosse.
Vi måtte alle dager klare oss med kløvveien fra Fosse til Stordalen, alltid med tunge bører på ryggen. Høst og vår, når isen var utrygg, måtte vi gå rundt vatnet.
Far så nødvendigheten av å dyrke j orden. Redskapene var enkle: en håndpikke og minebor til å slå hull i steiner med. Men han fikk store åkrer og ryddet bakken så det ble nok fór til dyra. Vi hadde fór til 5 kyr, hest og ungfe, menge sauer og geiter. Det var blitt en fin gard inne i fjellet.
Høsten 1913 ble min far enkemann. Han satt igjen med 6 barn, den eldste 15 år og den minste 2 1/2 år. Det var en tung tid, men han fant sin trøst i troen på Gud, som gir den trette kraft. Vi barna stod ham nær.
Noen år før andre verdenskrig (1936) ble Stordal skilt ut fra Fossegården, men beiteretten fikk de ikke med. Våningshuset ble utvidet, det ble brukt som sommerpensjonat. Brødrene mine, Sverre og Magnus, bygde lysverk i Stordalen. En stor begivenhet. Ingen i bygden hadde det. Våren 1945, den 5. mai, ble Stordalen brent av tyskerne og min far ble torturert og innebrent.
Sverre og Magnus kunne ikke se på at denne vakre plassen skulle ligge øde. Derfor tok de fatt på gjenombygging. Det ble mange tunge tak å ta, men Fjellstova ble ferdig. I ti år arbeidet Sverre med en eller to mann på veien frå Fosse til Stordalen. Det var helst om høsten, etter sesongslutt. Ellers var de opptatt med gjester om sommeren.
Stordalen Fjellstove finner man også i dag. Men det velstelte gardsbruket ble tilintetgjort av oppdemmingen som BKK gjennomførte. De store åkrene og det meste av dyrket mark ble lagt under vann. Mulighet for jordbruk var borte. De gode beiteforholdene i Bukkedalen ble leid av folk frå andre steder. Nå er det saueigarlaget som nyter godt av disse. Men Stordalen får ingen inntekt av det, heller ikke fikk de noen erstatning for lysverket som blir sprengt under dei siste «krampetrekningene» av krigen i 1945.
Tilla Fredheim, f. Stordal