Bjørn West-presten Roal Hedegaard Jacobsen

Roal Hedegaard Jacobsen gjekk bort i oktober 1993, 83 år gamal. Det vart då skrive om han l Bjørgvin Kyrkjesogelag si årbok og i bygdebladet Strilen. Eg møtte He­degaard Jacobsen i august 1990 i heimen hans il Oslo, og me hadde ein lang samtale som eg fekk ta opp på band. Han var svært iInte­ressert i at me skulle få til eit Bjørn West – museum i Masfjorden, og han ga til museet sine personlege ting som kart, våpen, feltkniv – og så nattverdsettet som han hadde brukt. Dette er unikt, og liknande finst ikkje på noko anna museum i landet

Hedegaard Jacobsen kom til Bjørn West i januar 1945. Han skriv sjølv at han gjekk i land på brygga t Hosteland.

Magnus Midtbø fortel at pres­ten kom til dei på Midtbøen og overnatta. Magnus måtte av garde og varsle Martinus Nordland. De­retter rodde Magnus og Kasper Hosteland han i færing til Andvika, og fylgde han opp til Åsheim. Dei visste då ikkje at det var ein prest dei hadde med seg, men at han var forkjølt og hadde ein stygg hoste, hugsar Magnus godt.

I filmen om Bjørn West som vart vist på TV 15. oktober -94 er felt­presten berre så vidt nemnd. Sjølv skreiv Hedegaard Jacobsen om feltpresttenesta i Bjørn West i Bjørgvin Kyrkjehistoriske årbok for 1970, og eg har fått lov å trykkje det opp att her.

Jonas Riisnes

Roal Hedegaard Jacobsen skriv: Litt om feltpresttjenesten i Bjørn West blir å bla i minnenes bok. Å skrive et dagsregister dengang var selvfølgelig av «secretgrunner» forbudt. Noen rapport foreligger heller ikke. Dermed er muligheter for «feilhusk» tilstede. Men for den som var med, vil disse 25 år neppe ha tæret meget på stoffet. Hele tjenesten var for særpreget og uvant. Den satte sine dype spor.

Vi er i desember 1944. Noen stikkord hadde bragt meg til et møte med en ukjent mann i Strømgaten, vis a vis «Frelsestempelet» – Bergen.

Oppgave: «Feltprest  et   sted   i verden – ta med ski. Vil du ?»  Det lød utfordrende og skremmende. Litt betenkt var jeg, for en skade på venstre øye hadde gjort det blindt. Fikk et døgns betenkningstid,  og slo til. «Hvor mannen er, skal kirken være.» Så enkelt stod feltprestens tjeneste for meg. Presten har, om han vil eller ei, å oppsøke mennes­ket der det er.

Det var nok av spenningsmomenter når man i slutten av januar 1945 tar ryggsekk og ski ombord i en av fjordbåtene våre. Hvor går ferden? Til Island? Ingen ting blev sagt og ingen spurte. Men ett visste jeg: «Gå i land på brygga i Hosteland!» Nye stikkord, og i nattens mørke bar det over fjorden i færing, opp de bratte kne­ikene i bygda for til slutt å havne foran den øverste gården. Min veiviser i mørket fulgte ikke helt frem. Hvad går jeg til ? Venn eller fiende ?

Men kaffeduften ute i gangen røbet engelske forbindelser, og der – inne på kjøkkengulvet i full uni­form: offiserer i den nye «battle­dress» med H VII i lua !

Neste dag bar det til fjells i glitrende sol og vinterføre. Her stiger fjell mot sky. Og nedover «Bjørneskavlen» får jeg første glimt av «menigheten»: 20 mann i stup utover og ned for å hente forsyninger. Mat og ammunisjon skal på rygg til fjells.

Vel fremme med  leggkrampe etter en lang dags skitur melder jeg meg i et nedsnedd hovedkvarter for sjefen: kaptein Harald Risnes.

«Bataljonen» består av 30 mann ! Og her finner jeg samlet offiserene: nestkommanderende, adjutant, legen, telegrafisten og andre specialister i våpenbruk etc.

Ryggsekken min er gjenstand for en dyp interesse. Jeg fatter ikke straks og vet jo heller ikke så

meget om mine kolleger…..

Men efterhvert som det står klart at her sitter menn som har vært borte fra landet i årevis – som har levet på en og samme middagsrett i mange måneder. Ja da blir «Morgenposten» ettertraktet litteratur, og sildelasten i sekken herrekost! Samme avis blev hovedbestanden i biblioteket på mang en støl i de dager.

Før mine civile klær blir flam­menes rov får presten sin ilddåp som sildesteker.

En dag tidlig i februar var første oppstilling. Ingen glemmer den. Instruksjoner og ordres er gitt. Presten holder sin første gudstjeneste i felt. Gnistrende kaldt er det i solskinnet på vannet Det er oss bevisst at vi lever i dette lille eneste stykke av et fritt Norge. Frie menn i egne uniformer. Bak haugen vaier splittflagget over hovedkvarteret: seterbua.

Å få stemnen til å lystre var hardt. Klump i halsen forsøkte å ta motet.

Hvem visste da at jeg en dag 22 år etter på en liten kafé i Oslo skulle få repetert den teksten. Han satt tvers over bordet for meg og gjentok den ord for ord. Det var prestens skyld.

Så lød det: «Tred av!» Og mens et fly frå vest i svimlende høyde jóg over, gled 33 mann «hjem» til kåk og sel. Enda sang det i øret: «Kjemp for alt hvad du har kjært. Dø om så det gjelder….»

Ja, det burde stå klart at det kan være rett å dø.

Offlserene våre var utdannet i Scotland. Fallskjermjegere, sabo­terer. Noen hadde prøvet Gestapos metoder og sittet i norske og sven­ske fengsler, passert grenser og Nordsjøen flere ganger.

Av mannskapene, som kom etterhvert og tilslutt utgjorde 250 mann, hadde flere vært vitner til de brutaleste episoder hvor far eller brødre var torturert. Uvissheten om hvordan det stod til hjemme med de kjære – for prestetjeneste var det selvsagt viktig å kjenne slike forhold for, om mulig, å hjelpe. Sjefen plasserte meg derfor slik at jeg tok imot de fleste ved innrullering og ved utlevering av dødsmerkene. Å finne hver mann senere var ikke så lett. For­legningen lå nemlig spredt 4 mil fra sør og vest i Masfjordfjellene til nord og øst i Sognefjellene.

Men efterhvert som jeg var fortrolig med hovedkvarteret og offiserene der, blev det å ta seg frem fra sel til sel og 10 til 20 mann på hvert. Planken som skilte mellom 20-25 minusgrader ute og den lille sommerovnen, gjorde nok sitt aller beste. Når storm og snøføyke tvang i kne, krevde vinteren friske menn med et ufattelig pågangs­mot. Å finne brensel i metervis av sne var heller ingen spøk.

Allikevel var de lange vinterkvelder de gyldne anledninger. Ja, slik opplevet prestefenriken det. Og det manglet sjelden hjelp. Den som hadde evnen til å gjengi det kapitel: Alvor og skjemt! En typisk vestlandsk stil kan Jo gjøre alvoret morsomt og skjemten alvorlig! Og da er det snert i det – snert som treffer.

Inne på Myrestøl i den blå salong – ja, var den ikke blå, den fallskjermen som hadde gitt navnet ? – der kunne ingen vise konkurrere med «prestevisa». Det hadde seg nemlig så at «gnisten» hadde et monstrum av et apparat som skulde sykles for å få elektri­sitet. En hard jobb, og maskinen het naturligvis helvedesmaskinen. Anderledes kunde det ikke være om man hadde syklet den noen timer. Og plass i en vise måtte den ha. Men takket være prestens antydninger om å rasjonere på ord­forrådet i sin almindelighet, så het denne helvedesmaskinen i den omtalte vise kun : dudelidusk maskin!

Denne utgaven var til bruk ved høytidelige besøk – om den i det hele tatt var til bruk ellers, vites ikke. Når så dette «dudelidusk» overtok rollen som forsterket begrep i vanskelige situasjoner, da var seieren stor. Dermed hadde man jo latt presten få beskjed om at man ante hvad han mente, men… ja, det var så lite som skulde til for å være lyktetenner.

Men nu lakker det til påske. Grisevær med sludd og regn. Riktig vestavær. Vi hadde tillyst gudstjeneste i «Tverrvassbu» på­skedag. Litt vanskelig var det – vi manglet salmebok. Men en av disse lange, mørke kveldene løste problemet.

Vi satt omkring det vesle messebordet. Et skrøpelig stearinlys strevde med å kaste stråler over noen som hygget seg med en kortstokk, og over tekstboken min i den andre enden av bordet. Plutselig hører jeg: «Trenger du hjelp, prest?» – Jo, det var dette med sal­mebøker og påskestrofer, og der­med fikk vi en travel kveld. Hvordan en fikk tak i blåpapir er fremdeles en gåte, blyanter og papir litt lettere, men hvordan skulde det gå med tekstene ?

Så satte «dikterne» igang, og først langt på kvelden forelå i noget fornyet utgave, kanskje, «Påskemorgen slukker sorgen.» Helt feilfri var den vel ikke, men det var derimot «Jesus lever,

graven brast…..» Og når vi så tok hjelp av noen andre salmer, så gikk vi påskedag trøstig i møte.

Forlegningens sjef hadde sannelig gjort sitt ytterste. Alterlys var støpt av parafin til skismørningen med hvite skolisser som veke, og de første grønne spirer av våren: bjerkeløv i yrgrønt. At alteret til og med hadde hvit duk her – var fest.

Teksten det året har denne personlige adresse fra graven: «Gå til disiplene og til Peter…og si….Han er oppstanden.»

Peter som sverget om troskap og svek så brutalt, møter sjelesørgeren og plukkes frem for å bringes tilbake til tilgivelsen og gleden… «Salmebøkene» hjalp hukommelsen og tonte det : «Påskemorgen slukker sorgen til evig tid.»

I vårt massive mannssamfunn rykket plutselig en kvinne inn på arenaen. Hun var på tur i fjellet og støtte på en av våre patruljer. Man tok ikke sjansen på å slippe henne til bygds igjen. Vi fikk telegram via England om episoden, og sjefen dro de 4 mil på rekordtid til Stor­dal hvor hun skulde oppholde seg. Telegrammet må ha antydet at det var sjefens forlovede. De hadde ikke sett hverandre på år. Dagen etter fikk vi nok et telegram – det korteste hovedkvarteret hadde mottatt: «Send presten!»

Fra den 7.april 1945 begynte tyskerne å sende styrker mot oss, og fra da av var vi hele tiden i alarm. Til sine tider var mannskapene ikke ute av tøyet natt eller dag. Jeg måtte finne en plass hvor de fleste måtte passere og forsøkte å holde meg der, stundom til a-løsnlng for kokken, som alltid hadde store ostekjeler med mat. Kokende te med sukker og tørrmelk var alltid aktuelt.

I erindringen frå disse døgn går natt og dag i ett, men visse glimt står klart. Å være på post i slike situasjoner var maktpåliggende, for med spenningen og trettheten melder det seg mangt.

Vi mistet syv av våre – derav seks i kamp. På den tid var det så hektisk at jeg blev for det meste alene om å begrave en av dem som vi kunne nå frem til. Vi var nære venner og skulde sammen med noen andre møtes mandagen efter – den mandagen kom ikke til oss.

Han hadde bedt oss å lese dagboken hans om noe skulde hende. Påskedag hadde bare de ord: «Og til Peter..»

Så blev det fred og jubel over land. Da står det tyngste igjen for feltpresten – for intet å regne mot dem som skal ta imot ham: dødsbud og begravelse.

Med marinefartøy ut i skjær­gården, veien over knauser og berg, den lange myren inn mot gården hvor jeg skimter far som hugger ved – frem til….

Eller velen der den svinger inn mot hagepor­ten – hageporten som jeg kjenner så godt frå før. Han hadde jo så stolt fortalt om hvordan far og han hadde pusset og stelt den… Alt sammen var så kjent, enda jeg aldri hadde vært der før.

I lune stunder i mørket «dro vi jo alle hjem,» og hadde vi en å dele våre gleder med, så gjorde vi det, for dermed blir gleden dobbel. Men bekymringen og sorgen blir jo også halv å bære når man finner en å dele den med, så blev det å forsøke å lytte.

Å bli ferdig med tiden i «Bjørn West» går ikke. Vi vil heller ikke. Dertil så vi for meget av samhold og vennskap i de aller vanskeligste forhold.

Jeg vil alltid kjenne meg i takknemlighet til vår sjef og nestkommanderende og de andre offiserer som «oppdro» meg til tjenesten, og til forlegningssjefer og mannskaper som til alle tider hadde åpne dører for meg.

Roal Hedegaard Jacobsen